ExDeath’s opinion

Jeg lenge undret meg over begrepene figur og trope, og hva som egentlig menes med dem.

I kapitlet ”Et udsmykket (kreativt) sprog: ornatus” i boka Retorik: indføring i fagets grundbegreper forklarer Kathrine Ravn Jørgensen disse begrepene på en enkel og lettfattelig måte.

Brudd med allminnelig uttrykksmåte

Jørgensen sier at figurer og troper er billedlige uttrykk som bryter med alminnelig uttrykksmåte.

Man antar det i språket er en ”normal” uttrykksmåte, og at det går an å erstatte den ”normale” uttrykksmåten med en ”unormal.”

Eksempel:

Setningen ”Annette er vakker” er “normal”. Den sier eksplisitt at Anette er vakker.

Setningen “Anette er en rose” er “unormal”. Den bytter ut adjektivet ”vakker” med substantivet ”rose”. I vår kultur anses rosen for å være vakker, og siden Anette sammenlignes med en rose, overføres denne egenskapen til Anette.

Begge setningene sier det samme. Forskjellen er at den “normale” setningen bruker et beskrivende språk, mens den “unormale” setningen bruker et billedlig språk.

Troper

Troper er billedlige uttrykk som går på det semantiske. Troper oppstår når et ord i en setning byttes ut med et annet ord, som kommer fra et annet betydningsfelt.

Ved utskiftningen overføres det betydning fra ett virkelighetsområde til et annet.

”Anette er en rose” i stedet for ”Anette er vakker” er et godt eksempel på en trope.

Det er mange forskjellige troper, og metafor er nok den mest kjente.

Figurer

Figurer er billedlige uttrykk som går på det lydlige og syntaktiske. Figurer bygger på rim, ordspill og rytme, noe som gjør at ordenes rekkefølge er avgjørende.

Jørgensen skiller mellom talefigurer og tankefigurer.

Talefigurer er figurer som opererer på språkets utrykkside.

Eksempler her er ”Lett og liketil”, ”Det går over stokk og stein”, ”Aldri si aldri”, og ”Jeg ser på deg og du ser på meg”.

Tankefigurer er figurer som opererer både på språkets uttrykkside og på dets innholdsside. Hvis ordene i en tankefigur byttes om, bortfaller både figuren og dens mening.

Eksempler her er ”Forfatterens død er leserens fødsel.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For å forstå en organisasjons overbevisninger og verdier må man først observere og tolke organisasjonens artefakter, sier den amerikanske psykologen Edgar H. Schein.

Scheins utgangspunkt er at enhver organisasjonskultur eksisterer på tre nivåer.

Grunnleggende antakelser

På det nederste nivået ligger organisasjonens kjerne av grunnleggende antakelser.

Grunnleggende antakelser er organisasjonens virkelighetsoppfatning, noe som igjen påvirker hva medlemmene oppfatter, tenker og føler.

Medlemmene tar sine grunnleggende antakelser for gitt. Derfor reflekterer de aldri eller sjelden over dem. De grunnleggende antagelsene representerer intet annet enn Sannheten.

Verdier

På mellomnivået er organisasjonens verdier.

Verdier er de sosiale prinsipper og mål som organisasjonen anser for å ha iboende verdi. Verdier utledes fra organisasjonens grunnleggende antakelser.

Verdier danner basis for vurderinger om hva som er verdifullt, og hva som er rett og galt, og er ofte forbundet med sterke følelser.

Normer utledes fra organisasjonens verdier og utgjør organisasjonens uskrevne regler. Normene gjør medlemmene bevisste på hva som forventes av dem i vidt forskjellige situasjoner.

For eksempel kan normene som sier det er galt å snakke under kinoforestillinger, bedrive køsniking eller reise seg under fotballkamper tilbakeføres til en kulturell verdi som gjelder hensynsfullhet.

Verdier definerer altså hva som er verdifullt. Normer definerer hva som er normal og unormal atferd.

Artefakter

På det øverste nivået er organisasjonens artefakter.

Artefakter er alle sansbare objekter som medlemmene i en organisasjon skaper gjennom handlingsmønstre basert på normer og verdier som igjen er basert på grunnleggende antagelser.

Artefakter omfatter alt fra fysiske gjenstander som utseende, klær og bygninger, til verbale manifestasjoner som fortellinger, myter, historier og vitser.

Artefakter er direkte observerbare for alle, men ikke nødvendigvis forståelige for alle. Et godt eksempel på dette er språk.

Kilde: Hatch, Mary Jo. (2004). Organisasjonsteori: Moderne, symbolske og postmoderne perspektiver

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Organisasjoner skaper ny kunnskap gjennom sosial interaksjon mellom taus kunnskap og eksplisitt kunnskap, sier den japanske kunnskapsforskeren Ikujiro Nonaka.

I boka The knowledge-creating company: How Japanese companies create the dynamics of innovation forklarer han hvorfor japanske bedrifter er så gode på innovasjon ved å vise til sin egen teori om dynamisk kunnskapsskaping i organisasjoner.

Taus kunnskap, eksplisitt kunnskap og informasjon

Modellen for dynamisk kunnskapsskaping i organisasjoner tar utgangspunkt i kunnskapssynet i tradisjonell japansk epistemologi. Kunnskap betraktes som det et menneske vet, hvilket betyr at kunnskap er en dynamisk og pågående prosess i den enkeltes hjerne. I tillegg skiller Nonaka mellom to dimensjoner ved kunnskap; den tause og den eksplisitte.

Taus kunnskap er kunnskap som “eieren” ikke kan artikulere og kommunisere. Taus kunnskap kan bare læres bort er gjennom observasjon, imitasjon og praksis. Taus kunnskap inkluderer et individs mentale modeller av verden og tekniske ferdigheter.

Eksplisitt kunnskap er kunnskap som “eieren” kan artikulere og kommunisere. Eksplitt kunnskap kan kommuniseres både gjennom muntlig tale og som nedtegnet informasjon.

Informasjon er eksplisitt kunnskap som er nedtegnet eller fanget opp i et medium. I motsetning til kunnskap, som er en dynamisk og kontinuerlig prosess i den enkeltes hode, er informasjon objekter med et innrisset – og dermed statisk – innhold.

Eksempler på informasjon er lydbånd (oppfanget menneskelig tale) og bøker (nedtegnet menneskelig skrift).

Fire moduser kunnskapsskaping i organisasjoner

Taus og eksplisitt kunnskap er ikke to totalt adskilte dimensjoner. Taus kunnskap kan bli eksplisitt kunnskap, og eksplisitt kunnskap kan bli taus kunnskap.

I organisasjoner er det nettopp slik sosial interaksjon mellom eksisterende taus og eksplisitt kunnskap som skaper ny kunnskap, sier Nonaka. Han kaller denne sosiale interaksjonen for en organisasjons kunnskapsforvandling.

Nonaka identifiserer fire forskjellige typer kunnskapsforvandling: Sosialisering, eksternalisering, kombinering og internalisering.

Sosialisering: Fra taus til taus

Siden taus kunnskap ikke bare læres bort direkte ved bruk av språk, må deling av taus kunnskap skje på annet vis.

Sosialisering er når individene i en organisasjon lærer av hverandres tause kunnskap ved å gjøre og dele erfaringer sammen.

Nonaka trekker frem mesterlære som et godt eksempel på sosialisering. I mesterlære arbeider lærlinger sammen med mestrene sine og lærer faget ikke gjennom språk, men gjennom observasjon, imitasjon, og praksis.

Eksternalisering: Fra taus til eksplisitt

Eksternalsiering er å omdanne taus kunnskap til eksplisitt kunnskap. Det kan være å skrive ned erfaringer på dokumenter og gjøre dem tilgjengelig i en database, eller å la erfarne ansatte forteller historier til nye ansatte.

Eksplisitt kunnskap fanger aldri opp alle aspektene ved den tause kunnskapen. Den eksplisitte kunnskapen er et artikulert bilde på den tause, og dette bildet kan inneholde mange og store hull.

Slike hull er ikke nødvendigvis bare til hinder for kunnskapsdeling. De kan også være med på å fremprovosere refleksjon i individene, både hos den som formidler den eksplisitte kunnskapen og hos den som mottar den.

Eksternalisering er nøkkelen til kunnskapsskaping, sier Nonaka, fordi det skaper nye eksplisitte konsepter fra taus kunnskap.

Kombinering: Fra eksplisitt til eksplisitt

Kombinasjon å kombinere forskjellige deler eksplisitt kunnskap til ny eksplisitt kunnskap. Det kan for eksempel være å klippe ut en bit av en tekst og lime den inn i en annen tekst, eller å legge musikk til i et videoklipp.

Internalisering: Fra eksplisitt til taus

Internalisering er å gjøre eksplisitt kunnskap til taus kunnskap, og med det mener Nonaka at man gjør praktisk bruk av den eksplisitte kunnskapen. Det handler om ”learning by doing”.

Et eksempel på internalisering er hobbykokken som følger instruksene i en oppskrift. Oppskriften er eksternalsieringen av den tause kunnskapen til en annen kokk.

Et annet eksempel er å lese en annen persons erfaring om et bestemt fenomen, og med det utvide og forandre ens egen oppfatning av fenomenet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I vestlig epistemologisk tradisjon betraktes kunnskap som objektivt sann viten som eksisterer uavhengig av mennesket. Tradisjonell japansk epistemologi tar motsatt standpunkt og hevder kunnskap i sin natur er subjektiv og personlig.

Vestlig og japansk epistemologi

Epistemologi er erkjennelsesteori om kunnskap, læren om grunnlaget for all viten. Både tradisjonell vestlig og japansk epistemologi definerer kunnskap som ”rettferdigjort sann tro”.

I tradisjonell vestlig epistemologi fokuserer man på sannhetsaspektet i dette begrepet. Kunnskap betraktes som objektivt sann viten som eksisterer uavhengig av mennesket. Det har igjen medført at mennesker i vesten er veldig opptatt av å finne denne ene sannheten.

I tradisjonell japansk epistemologi fokuserer man mer på ”rettferdiggjort tro”-aspektet ved begrepet. Kunnskap betraktes ikke som objektivt sann viten som eksisterer uavhengig av mennesket. Kunnskap betraktes i stedet som rettferdiggjort tro som kun eksisterer i menneskenes hoder.

Kunnskap er personlig og subjektiv

I boka The knowledge-creating company: How Japanese companies create the dynamics of innovation støtter den japanske kunnskapsforskeren Ikujiro Nonaka den tradisjonelle japanske epistemologien ved å påpeke at kunnskap dannes gjennom dynamiske prosesser i den enkeltes hjerne.

Siden kunnskap er resulatet av en dynamisk prosess som foregår i menneskenes hoder, kan ikke kunnskap være objektivt sann viten som eksisterer uavhengig av mennesket. Kunnskap oppstår i indivdier, og derfor må dens natur være personlig og subjektiv.

Nonaka påpeker også at kunnskap alltid oppstår i en kontekst og i relasjon til andre fenomener. Det gjør at ny kunnskap alltid er relasjonell og kontektsavhengig, og dermed personlig og subjektiv.

Tradisjonell japansk epistemologi motstrider ikke, så vidt jeg kan se, eksistensen av en objektiv virkelighet. Uenigheten med tradisjonell vestlig epostemologi går på kunnskapens natur.

Årsaken til vellykket japansk innovasjon

I den allerede nevnte boka The knowledge-creating company: How Japanese companies create the dynamics of innovation greier Nonaka ut om årsakene til moderne japanske bedrifters suksess i den globale økonomien.

Han hevder at japanske bedrifters fokus på kunnskapsledelse, som har dype røtter i tradisjonell japansk epistemologi, er en av de viktigste årsakene til japanske bedrifters vellykkete innovasjon og økonomiske suksess.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg må fortelle om en av de beste Lexx-episodene noensinne, nemlig “Lafftrak.”

Lexx svever rundt i verdensrommet, mer eller mindre på måfå, da mannskapet plutselig mottar en annonse for en sted i nærheten som heter TV World. Impulsive Xev, som kjeder seg noe voldsomt, foreslår å sjekke ut stedet, til heftige protester fra feige Stan.

TV World viser seg å være en liten astroide – adskillig mindre enn romskipet Lexx – hvor hele overflaten er omgjort til en fornøyelsespark med TV-tematikk. Parken er automatisert og drevet av androider. Menneskene som en gang brukte parken er borte.

Nede på astroiden blir Stan, Xev og 790 ønsket velkommen av en ekstremt slesk programleder. Den sleske programledern forteller at i TV World kan alle få oppfylt drømmen om hovedrollen i et eget TV-show. Programlederen kan tilby en hovedrolle i alt fra legedrama og talkshow, til lettsluppen sitcom og barneprogrammer.

Xev tar villig imot tilbudet og plutselig spiller hun hovedrollen som vert i sitt eget talkshow! Gjestene hun ønsker velkommen er alle androider. Også Stan og 790 hopper i det og prøver seg i noen av showene.

Det viser seg fort at deltagelsen i TV-showene hverken er ufarlig eller uskyldig. Deltakernes innsats i showene blir nemlig vurdert av et mystisk publikum.

Et kjedelig/morsomt-meter viser deltakerne hvor fornøyd det mystiske publikummet er med innsatsen deres. Hvis deltakeren er morsom, får han eller hun prøve seg i et TV-show på et høyere nivå. Hvis deltakeren er kjedelig, må vedkommende prøve på nytt på et lavere nivå.

Og her gjelder det å ikke synke for lavt! For på det laveste nivået venter nemlig et “spesialshow” med bare ett mulig utfall for deltakeren. To uniformskledde dame-androider dytter deltageren inn i en maskin. En tredje androide, en mann iført sorte briller, sort uniform og sort uniformslue, går bort til deltakeren, bedøver han eller henne, og dytter vedkommende inn i maskin. Deretter trykker androiden på en knapp som utløser en mekanisme som skiller den fangedes hode fra resten av kroppen.

”Now that’s good TV,” avslutter nazi-androiden med et tilfredstilt glis.

Det avkappede hodet ender opp i en spesiell boks, hvor hjernen holdes kunstig i live, og settes så på en rad i en stor sal med mange TV-skjermer. Her må det avkappede hodet sitte sammen med resten av publikummet, som er andre avkappede hoder (dvs. tidligere deltakere), og for resten av evigheten vurdere andre deltakeres opptreden på showene!

Heldigvis går det – som vanlig – bra med våre helter til slutt. “Lafftrak” består som på typisk Lexx-vis av bisarr satire, campy effekter og sets, og lek med underfundige idéer. Det herligste er likevel samspillet mellom karakterene, en fargerik gjeng som på ingen måte drives fremover av overordnede idealer, men heller av sine langt mer jordnære, menneskelige emosjoner.

Og for den som enda ikke har skjønt det: Navnet “Lafftrak” spiller på det engelske ordet “laughtrack”, dvs. den bokselatteren som legges til i sitcoms for å motivere seerne til å le på de rette stedene.

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg bil benytte anledningen til å anbefale den undervurderte tv-serien Lexx.

Lexx er en kanadisk/tysk/britisk science fiction-serie som følger en gruppe mistilpassede individer om bord det gigantiske organiske krigsskipet Lexx.

Gruppen består av fire individer: Den udøde og to tusen år gamle snikmorderen Kai,  elskovsslaven Zev/Xev, det sarkastiske robothodet 790 og Stan, en feig, ynkelig og kåt servicearbeider av fjerde klasse.

Sammen er de på reise gjennom et mørkt univers som ikke bare er grusomt, urettferdig og nihilistisk, men til tider også perverst, brutalt og absurd.

Der heltene i (latterlige) TV-serier som Star Trek, Andromeda og Stargate SG1 drives av idealer og dyder, drives heltene i Lexx av basale følelser som sult, frykt, grådighet, kåthet og kjedsomhet.

Lexx er er en unik serie, og med sin campy stil og lekne omgang med idéer burde den bli omfavnet ikke bare av science fiction-entusiaster, men av alle som liker tankeprovoserende og underholdende filmkunst av beste merke.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Haha, denne reklamefilmen for Stabburet fra 1960 er priceless.

I reklamefilmen, som er produsert av selveste Ivo Capriono, holder de tre små grisene til i et norsk stabbur, hvor de tilbringer dagene med å synge, spise og produsere Stabburet-varer! Blant høydepunktene er en scene hvor den ene lille grisen drar ansjos rett opp fra vannet!

Grisenes sang er så fantastisk at jeg har tatt meg det bryderiet å transkribere den i sin helhet.

Sangen til de tre små griser

(Bilde av et stabbur som ligger i skogen ved et vann. Musikken begynner. De tre små grisene begynner å synge.)

I et stort og deilig land
ved et bittelite vann
bor det tre små griser i sus og i dus
i et koselig stabburhus

(De tre små grisene sitter ved et bord i stabburet. De synger og spiser om hverandre.)

Ha, ha, ha, ha – stabburmat
det spiser vi noe noe helt grasalt

(Kamera skifter til den første lille grisen. Han sitter på en stol og koser seg med en boks leverpostei.)

Jeg har noe for deg og meg
pålegg som er noe for seg
Alle tiders leverpostei
Snu på i en fei – hei!

(Kamera skifter til den andre lille grisen. Han står på brygga utenfor stabburet og fisker. Han drar ansjos rett opp fra vannet og kaster dem i ansjosboksen!)

Men jeg liker best å stå
Og fiske litt og få
Noe på kroken ja det er da vel kos
For en lykkelaks ansjos

(Kamera skifter til den tredje lille grisen. Med et ekstremt tilfreds og fornøyd ansiktsuttrykk viser han frem en boks med makrell i tomat.)

He, he, he – for en suksess
Jeg har med makrellfilét

(De tre grisene er samlet igjen, denne gangen sitter de ute på tunet rundt noen bokser makrell i tomater som er stablet i høyden. De spiser og synger og koser seg.)

Når vi tar en tur iblant
Spiser jeg som en elefant
Av vår stabbursproviant
Det er vitt og sant – hei!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I boka Den tause dimensjonen sier Michael Polanyi at vi kan vite mer enn vi kan si. I dette blogginnlegget skal jeg forsøke å forklare hva han mener.

Jeg tror jeg har skjønt hva han mener, men jeg vet ikke om helt jeg klarer å videreformidle det. Isåfall vil jeg med dette innlegget, høyst ufrivillig, illustrere hovedpoenget hans om taus kunnskap.

Polanyi mener vi mennesker har mange tillærte kunnskaper – både av teoretisk og praktisk art – som vi kan bruke der det trengs, men som vi ikke kan artikulere og forklare, og som vi i enkelte tilfeller heller ikke er klar over at vi vi har.

Polanyi kaller dette taus kunnskap.

Polanyi gir et godt eksempel på taus kunnskap og hvordan vi bruker det i hverdagen:

”Vi kjenner en persons ansikt, og vi kan gjenkjenne det blant tusener, ja, blant en million andre. Likevel kan vi vanligvis ikke si hvordan vi er i stand til å kjenne igjen et ansikt.” (Polanyi s.16)

Vi kan gjenkjenne et ansikt, men vi kan ikke gjøre rede for hvordan vi gjenkjente ansiktet. Polanyi forklarer dette med at ansiktet utgjør en helhet som består av flere deler, dvs. ansiktstrekk som nese, øyne, panne, kinn, osv.

Når vi identifiserer et ansikt, retter vi oppmerksomheten fra ansiktets deler – ansiktstrekkene – mot ansiktets helhet – selve ansiktet – og siden oppmerksomheten er rettet mot ansiktet, blir vi ute av stand til å spesifisere trekkene.

Vi kan altså gjenkjenne et helhet – et ansikt – ved å integrere vår underforståtte kjennskap til delene – ansiktstrekkene – selv om vi ikke er i stand til å artikulere delene.

Det er den samme tause kunnskapen som ligger til grunn når vi utfører ferdigheter som for eksempel bilkjøring. Vi retter oppmerksomheten fra elementære bevegelser som gassing, vri på rattet, osv., mot resultatet av deres samlede mål, dvs. å kjøre bilen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I følge Jan Mukarovsky er det estetiske – altså det skjønne – noe vil tilegner en estetisk funksjon. Men hva er forskjellen på kunst og ikke-kunst? Og er det bare kunst som kan ha en estetisk funksjon?

Mukarovsky sier at distribusjonen av den estetiske funksjon medfører en spenning mellom to ytterpunkter: Kunst, hvor objektenes eneste tilegnede funksjon er den estetiske, og ikke-kunst, hvor objektene ikke er tilegnet noen estetiske funksjon overhodet.

I kunst er altså den estetiske funksjon totalt regjerende, mens i ikke-kunst er den estetiske funksjon totalt fraværende.

Imellom disse to gjensidig utelukkende ytterpunktene finner vi en stor gråsone, som inneholder alle de objektene vi – i varierende grad – tilegner både en estetisk funksjon og andre funksjoner.

Denne gråsonen er stor, og Mukarovsky kommer med flere eksempler på gjenstander tilegnes både en estetisk funksjon og andre funksjoner:

• Brukskunst, som for eksempel keramikk, har både en estetisk og en praktisk funksjon. En keramikkopp er både pen og praktisk.
• Klær har flere funksjoner. Deres viktigste funksjon er å varme og å beskytte, men de kan også brukes til å vekke estetisk glede – ja, til og med erotisk begjær. Dermed kan klær ha både en praktisk funksjon, en estetisk og en erotisk.
• I arkitektur må artitekten tenke både på byggets praktiske funksjon og dets skjønne. “I arkitektur utkjempes det en kamp mellom estetiske og praktiske funksjoner,” skriver han.
• Også i litteraturen er det et blandingsforhold mellom forskjellige funksjoner. I en tekst, litt avhengig av dens sjanger, vil det ofte være spenning mellom funksjoner som den kognitive, den belærende, den informative og den estetiske.

Vil tilegner altså den estetisk funksjonen ikke bare til kunst, men også til ordinære gjenstander som klær og bygninger.

Mukarovsky understreker sitt tidligere poeng at det ikke er noen klare grenser mellom det estetiske området og det utenfor-estetiske. Det er tross alt vi som tilegner objekter deres funksjoner. Et redskap som for eksempel en hammer kan få en estetisk funksjon, hvis vi velger å tilegner den en estetisk funksjon.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mukarovsky sier at ingen objekter har estetisk funksjon i seg selv. Det er den enkelte som tilegner et gitt objekt en estetisk funksjon. Derfor er det umulig å fastslå en gang for alle hvilke objekter som er estetiske og ikke.

Likevel er det utbredte oppfatninger om hva som er estetisk og ikke. Her kommer begrepet den estetiske norm kommer inn i bildet.

En estetisk preferanse er den individuelle smaken. Det er den enkeltes personlige tilegnelse av den estetiske funksjon til et gitt objekt.

Idet tilegnelsen av den estetiske funksjonen til et gitt objekt oppnår stor oppslutning i kollektivet, og forankrer seg i kollektivets bevissthet, går den individuelle estetiske preferansen over til å bli en kollektiv estetisk norm.

Den estetiske normen utgjør altså den kollektive smaken.

Den estetiske normen er en del av kollektivets samlede normer. Og som alle andre normer, streber den estetiske normen etter å oppnå universell gyldighet. Den estetiske normen gjør krav på å være den eneste rette estetiske preferansen – ikke bare for kollektivet den oppstod i, men for alle.

Mukarovsky er nøye på å skille mellom det enkelte kollektiv og det helhetlige samfunnet. Samfunnet er ikke én homogen enhet, det inneholder forskjellige sosiale lag og mindre kollektiver. De estetiske normene kan derfor være forskjellig fra gruppe til gruppe i samfunnet.

For eksempel er det enkelte sosiale lag i det norske samfunnet som elsker danseband og som tilegner denne musikkformen stor estetisk verdi. I andre sosiale lag tilegnes ikke danseband noen estetisk verdi i det hele tatt.

Og det er nettopp dette som er kilden til en del smakskonflikter i samfunnet: Hvert kollektiv gjør krav på at akkurat deres estetiske normer er den eneste rette.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende